"Norsk forsknings- og innovasjonspolitikk er preget av dokumenthauger og svak implementeringsevne, mener professor Merle Jacob. ...
- Manglende implementeringsevne synes å være et stort nasjonalt problem, på nær sagt alle nivåer i styringsapparatet, sier professor Merle Jacob. Hun er leder for Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved Universitetet i Oslo.
- Det er åpenbart ingen kritisk masse i Norge når det gjelder miljøer som studerer og analyserer forsknings- og innovasjonspolitikk. Kompetansen er begrenset og spredt på mange relativt små grupper. I hovedsak skyldes nok dette manglende evne og vilje hos myndighetene til å utvikle slik kompetanse og betale for den, sier Jacob.
- Organiseringen i norsk forsknings- og innovasjonspolitikk er jo noe underlig. Det burde vært slik at departementene har egen kompetanse innomhus til å dekke sine kunnskapsbehov. I stedet virker det som om de sender en liste over hva de er interesserte i til Forskningsrådet. Da blir Forskningsrådet fanget og klarer ikke å ta selvstendige og overordnede grep. I statsvitenskapelig teori ville vi sagt at de er fanget i et spenningsforhold mellom «prinsipal» og «agent». Det betyr i praksis at Forskningsrådet havner i et avhengighetsforhold både til departementene og forskningssamfunnet, sier Jacob.
Professor Jacob nevner at Vinnova og Vetenskapsrådet i Sverige hvert år skriver en statusrapport om tingenes tilstand i forsknings- og innovasjonssystemet. De benytter nasjonal og internasjonal ekspertise i utstrakt grad i dette arbeidet. De to organisasjonene gjør deretter egne prioriteringer og sender brev til departementene om det.
Ifølge professoren er det mange gode tanker i dokumentene, planen for entreprenørskap i skolen er et eksempel på dette. Men - hun er slett ikke imponert over evnen til å sette planene ut i praksis.
- Universitetene kan vanskelig nærme seg samfunnet når det eksisterer en stor instituttsektor som tar nesten alle de anvendte prosjektene. Da blir universitetene nødt til å være enten elfenbenstårn eller undervisningsmøller. I praksis er det nettopp det som skjer, sier Jacob.
Hun påpeker at det er behov for mye bedre samarbeid mellom sektorene og bedre integrasjon mellom små og sårbare forskningsgrupper i hver sektor. Blant annet mener hun at man i større grad bør dele ressurser på tvers av sektorgrenser, koble studenter og deres oppgaver til samfunnets behov og samtidig skape flere arenaer for kontakt mellom oppdragsforskningen og forskningsfronten.
- Hvis ikke dette gjøres, vil det redusere våre muligheter til å utvikle kunnskap i verdensklasse og til å utvikle god praktisk kunnskap, sier Jacob.
- Utenfra kan det kanskje se ut som om vi bruker mye penger på ledelse, men vi oppnår svært få resultater av det."
