I Statusrapporten for Kvalitetsreformen i høgre utdanning (st.meld. nr. 7, 2007-2008) gis det uttrykk for at det er vanskelig å måle om reformen har økt kvaliteten i utdanningen. Men den problematiserer bl.a.: ”om hvorvidt kvalitetssystemene som nå er etablert, kobler ansatte og studenter fra kvalitetsarbeidet heller enn å involvere dem. ... Det kan ifølge evalueringen se ut som det er et uutnyttet potensial for nytenkning i kvalitetssikringssystemene.”
I en figur er 36 emner ved NTNU evaluert i perioden 2001-2006 bl.a. mht studentenes studieinnsats, læringsutbytte og oppnådd karakter. Den viser stor variasjon med hensyn til den tid studentene investerte per studiepoeng i emner ved NTNU, uavhengig om vi betrakter Dragvoll- eller Gløshaugenmiljøene. Dette er urovekkende med hensyn til studiekvaliteten.
En kontinuerlig utvikling av studiekvaliteten ved NTNU krever åpenhet, innsats og tillit mellom studenter, faglærere og ledelse. Evalueringene må tas på alvor. Evalueringene bør betraktes som en integrert del av utdanningen hvor fokuset er evaluering FOR læring (løpende, utviklingsorientert) framfor evaluering AV læring (kontroll). Dette bidrar til å forsterke læringsmål (både i det enkelte emnet og i studiet i sin helhet, mao. helhet og sammenheng i studiene), og styrker både utdanningen og rekrutteringen til forskning og arbeidsliv.
Studiekvalitetsdebatten kommer ofte bare såvidt til overflaten før den forties, og det kan være fristende å hevde slik Marianne Dæhlen og Anton Havnes gjorde i sin kronikk, Studentenes innsats – institusjonens ansvar? i Aftenposten 19. august 2003 (!): ”Det er snarere institusjonenes krav enn det faglige interessante som driver studentene til innsats, og dette er bekymringsfullt”.
